Bunadsølvets historie

Fra gamle draktspenner til bunadsølvet vi bærer i dag.

En sølje er både et smykke og et lite stykke kulturhistorie. Historien om bunadsølvet følger utviklingen av klær, håndverk og lokale tradisjoner gjennom flere hundre år. For å forstå denne historien må vi skille mellom eldre draktsmykker og bunaden som festdrakt, slik vi kjenner den i dag.

Før bunaden: draktspenner i middelalderen

Det finnes ikke ett enkelt år da bunadsølvet ble oppfunnet. Dagens tradisjon har røtter i eldre smykker og spenner som festet klær og pyntet den som bar dem. Små ringspenner, ofte kalt spretter, var populære i Europa fra 1100-tallet. De kunne lukke halsåpningen i skjorter og serker eller holde et sjal på plass.

Slike spenner ble laget i blant annet sølv, bronse og tinnlegeringer. Grunnformen levde videre etter middelalderen og kan gjenkjennes i senere folkedrakt- og bunadssmykker. Det er altså de eldre draktsmykkene som har denne tidsdybden, ikke dagens ferdige bunader.

Middelalderen og 1500-tallet: søljene tar form

Bolesøljer og skjoldsøljer hører til de gamle søljeformene. Det er bevart bolesøljer fra 1300-tallet. Navnet bolesølje viser til de opphøyde, runde partiene på søljen. Gamle eksemplarer kan ha dyr og figurer med religiøs betydning.

Da draktoverdeler med åpning foran ble vanligere på 1500-tallet, fikk hekter, spenner og ulike søljer en viktig plass. Draktsmykkene kunne være støpt i messing, mens sølv etter hvert særlig ble knyttet til fest. Smykkene kunne også ha en symbolsk rolle: religiøse motiver ble forbundet med vern. Dette forteller om datidens tro og forestillinger.

1600- og 1700-tallet: sølv og håndverk

Sølvfunnet i Sandsvær i 1623 førte til opprettelsen av Kongsberg Sølvverk samme år. Bergstaden Kongsberg ble grunnlagt i 1624. Verket ble en betydelig sølvprodusent og var i drift til 1958. Norsk sølvhåndverk fantes allerede før gruvene på Kongsberg kom i drift.

På 1700-tallet fikk filigran stor utbredelse i norsk draktsølv. Teknikken, også kalt viraverk, bruker tynne metalltråder i dekorative mønstre. Håndverket fikk særlig sterke miljøer i enkelte bygder og ble viktig for mange av søljene vi kjenner i dag.

1800-tallet: bondesølv og lokale særpreg

Gullsmeder i byene laget mye av sølvet til bygdenes drakter. Da laugsordningen ble avviklet rundt 1840, etablerte flere utdannede håndverkere seg på bygdene. Lokale verksteder og lærlinger bidro til et mangfold av uttrykk.

Bruken varierte mellom draktområdene. Sølv kunne holde klærne sammen, vise økonomisk stilling og markere sosial eller sivil status. Samme søljetype kunne forekomme flere steder, men bli plassert og kombinert forskjellig. Derfor finnes det ikke én historisk sølvskikk som gjelder alle bunader.

Mer enn sølv: materialene i draktsmykkene

Til tross for navnet har bunadsølvets historiske forbilder ikke bare vært laget av sølv. Draktsmykker og draktmetall omfatter også gjenstander i messing, bronse og tinn. Betegnelsen beskriver derfor en tradisjon og en funksjon i drakten, ikke nødvendigvis ett bestemt metall.

Messing hadde en viktig plass i folkedraktene. Det ble brukt til mange knapper og belter, men også til enkelte søljer og skjorteringer. Flere belter som i dag forbindes med sølv til bunad, hadde opprinnelig forbilder i messing. Andre metaller var dermed en del av den etablerte draktskikken, også når dagens utgaver blir laget i sølv.

Bronse og tinn har også lange tradisjoner som draktmetall. Middelalderens små ringspenner kunne være laget av bronse eller av blandinger av tinn og bly, i tillegg til sølv. Slike funn viser at smykker med samme praktiske oppgave kunne utføres i ulike materialer.

Materialvalget hang sammen med både økonomi, anledning og lokale skikker. Sølv var kostbart, og ikke alle hadde råd til det. I deler av drakttradisjonen ble messing brukt til hverdags og sølv til fest. Når vi ser på gamle draktsmykker, er derfor metallet en del av historien: det kan fortelle om tilgang på materialer, håndverk og hvordan folk kledde seg i ulike livssituasjoner.

Fra folkedrakt til bunad

Bunaden har bakgrunn i de lokale klesskikkene i det førindustrielle bondesamfunnet. Da mange folkedrakter gikk ut av vanlig bruk på 1800-tallet, vokste samtidig interessen for dem som uttrykk for norsk kultur. Under nasjonalromantikken ble særlig hardangerdrakta et kjent nasjonalt symbol.

Rundt 1900 fikk bunaden en sentral rolle i norskdomsrørsla, blant annet gjennom Hulda Garborgs arbeid. Eldre drakter ble tatt opp igjen, og nye festdrakter ble utviklet med inspirasjon fra dem. Sølvet fikk dermed en plass i en ny sammenheng: fra eldre draktskikk til bunadbruk.

1900-tallet: dokumentasjon og nye bunader

Etter andre verdenskrig økte interessen for bunader og for å undersøke de historiske forbildene. Gamle plagg, bilder og andre kilder ble viktige i arbeidet med rekonstruksjon.

Dagens bunader har ulik bakgrunn. Noen viderefører en lokal folkedrakt med få endringer, andre er rekonstruert fra eldre materiale, og noen er nyere utforminger. Det samme historiske grunnlaget kan derfor ikke forutsettes for alle drakter. Også dagens draktsmykker spenner fra nøyaktige kopier av gamle forbilder til tilpassede modeller og nye utforminger. Produksjonen omfatter både håndverk og industrielle metoder.

I dag: festdrakt og levende kulturarv

I dag brukes bunad ved blant annet 17. mai, konfirmasjon, dåp og bryllup. Bunaden kan uttrykke tilhørighet til et sted og en familie, samtidig som kunnskapen om klærne og tilbehøret føres videre.

I desember 2024 ble bunadbruk og tradisjonelt tekstilhåndverk i Norge skrevet inn på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Anerkjennelsen gjelder den levende praksisen og kunnskapen, ikke en godkjenning av hvert enkelt smykke eller hver bunad.

Bunadsølvet inngår i denne større historien: gamle former, lokale valg og håndverkskunnskap som fortsatt blir brukt, tolket og videreført.